Hopp til innholdet

3. søndag i påsketiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Salme 23,1–6

    1 En salme av David. Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. 2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. 3 Han fornyer min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. 4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. 5 Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. 6 Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.

    eller Apg 5,27–42

    27 De kom så med dem og stilte dem fram for Rådet. Og ypperstepresten spurte dem 28 og sa: Vi ga dere streng befaling om at dere ikke skulle lære i dette navnet. Og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære og vil føre dette menneskets blod over oss! 29 Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker! 30 Våre fedres Gud reiste Jesus opp, ham som dere drepte ved å henge ham på et tre. 31 Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. 32 Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham. 33 Men da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de rådslo om å slå dem i hjel.

    34 Da sto det opp i Rådet en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høyt aktet av hele folket. Han bød dem å føre mennene ut en liten stund. 35 Og han sa til dem: Israelittiske menn! Se dere vel for hva dere gjør med disse menneskene! 36 For en tid siden sto Teudas fram. Han utga seg for å være noe. Omkring fire hundre mann slo lag med ham. Men han ble drept, og hele flokken som hadde adlydt ham, ble oppløst og forsvant. 37 Etter ham, i skatteutskrivningens dager, sto Judas fra Galilea fram og forledet folket til å følge seg. Også han omkom, og alle de som adlød ham, ble spredt. 38 Og nå sier jeg dere: Hold dere fra disse mennene og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. 39 Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud! De hørte på hans råd. 40 Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. 41 De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. 42 Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias.

    Lesetekst 2: 1 Pet 5,1–4

    1 De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: 2 Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, 3 heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. 4 Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans.

    Evangelietekst: Mark 6,30–44

    30 Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. 31 Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise. 32 Så dro de bort med båten til et øde sted for å være for seg selv. 33 Men folket så dem dra bort, og mange kjente dem. Fra alle byene kom de nå løpende til fots, og de nådde fram før dem. 34 Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget. 35 Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag. 36 Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise. 37 Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat! De sier til ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise? 38 Han sier til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. Da de hadde fått vite det, sa de: Fem brød og to fisker. 39 Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset. 40 De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti. 41 Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle. 42 Og de spiste alle og ble mette. 43 Og de tok opp tolv fulle kurver med brødstykker og det som var igjen av fisken. 44 De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann.

    30 Καὶ συνάγονται οἱ ἀπόστολοι πρὸς τὸν Ἰησοῦν, καὶ ἀπήγγειλαν αὐτῷ πάντα, καὶN ὅσα ἐποίησαν καὶ ὅσα ἐδίδαξαν. 31 Καὶ εἶπενN αὐτοῖς, Δεῦτε ὑμεῖς αὐτοὶ κατʼ ἰδίαν εἰς ἔρημον τόπον, καὶ ἀναπαύεσθεN ὀλίγον. Ἦσαν γὰρ οἱ ἐρχόμενοι καὶ οἱ ὑπάγοντες πολλοί, καὶ οὐδὲ φαγεῖν εὐκαίρουν. 32 Καὶ ἀπῆλθον εἰςN ἔρημον τόπον τῷ πλοίῳ κατʼ ἰδίαν. 33 Καὶ εἶδον αὐτοὺς ὑπάγοντας καὶ ἐπέγνωσαν αὐτὸνN πολλοί, καὶ πεζῇ ἀπὸ πασῶν τῶν πόλεων συνέδραμον ἐκεῖ, καὶ προῆλθον αὐτούς, καὶN συνῆλθον πρὸς αὐτόν. 34 Καὶ ἐξελθὼν εἶδεν ὁN Ἰησοῦς πολὺν ὄχλον, καὶ ἐσπλαγχνίσθη ἐπʼ αὐτοῖς,N ὅτι ἦσαν ὡς πρόβατα μὴ ἔχοντα ποιμένα· καὶ ἤρξατο διδάσκειν αὐτοὺς πολλά. 35 Καὶ ἤδη ὥρας πολλῆς γενομένης, προσελθόντες αὐτῷ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ λέγουσινN ὅτι Ἔρημός ἐστιν ὁ τόπος, καὶ ἤδη ὥρα πολλή· 36 ἀπόλυσον αὐτούς, ἵνα ἀπελθόντες εἰς τοὺς κύκλῳ ἀγροὺς καὶ κώμας ἀγοράσωσιν ἑαυτοῖς ἄρτους.N Τί γὰρ φάγωσιν οὐκ ἔχουσιν. 37 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν αὐτοῖς, Δότε αὐτοῖς ὑμεῖς φαγεῖν. Καὶ λέγουσιν αὐτῷ, Ἀπελθόντες ἀγοράσωμεν δηναρίων διακοσίων ἄρτους, καὶ δῶμενN αὐτοῖς φαγεῖν; 38 Ὁ δὲ λέγει αὐτοῖς, Πόσους ἄρτους ἔχετε; Ὑπάγετε καὶN ἴδετε. Καὶ γνόντες λέγουσιν, Πέντε, καὶ δύο ἰχθύας. 39 Καὶ ἐπέταξεν αὐτοῖς ἀνακλῖναι πάντας συμπόσια συμπόσια ἐπὶ τῷ χλωρῷ χόρτῳ. 40 Καὶ ἀνέπεσονN πρασιαὶ πρασιαί, ἀνὰN ἑκατὸν καὶ ἀνὰ πεντήκοντα. 41 Καὶ λαβὼν τοὺς πέντε ἄρτους καὶ τοὺς δύο ἰχθύας, ἀναβλέψας εἰς τὸν οὐρανόν, εὐλόγησεν, καὶ κατέκλασεν τοὺς ἄρτους, καὶ ἐδίδου τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦN ἵνα παραθῶσινN αὐτοῖς· καὶ τοὺς δύο ἰχθύας ἐμέρισεν πᾶσιν. 42 Καὶ ἔφαγον πάντες, καὶ ἐχορτάσθησαν· 43 καὶ ἦραν κλασμάτωνN δώδεκα κοφίνους πλήρεις, καὶ ἀπὸ τῶν ἰχθύων. 44 Καὶ ἦσαν οἱ φαγόντες τοὺςN ἄρτους πεντακισχίλιοι ἄνδρες.

    NVariant with NA/UBS: πάντα καὶ ♦ πάντα NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ λέγει NVariant with NA/UBS: ἀναπαύεσθε ♦ ἀναπαύσασθε NVariant with NA/UBS: εἰς ἔρημον τόπον τῷ πλοίῳ ♦ ἐν τῷ πλοίῳ εἰς ἔρημον τόπον NVariant with NA/UBS: αὐτὸν πολλοί ♦ πολλοὶ NVariant with NA/UBS: καὶ συνῆλθον πρὸς αὐτόν ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς ♦ αὐτούς NVariant with NA/UBS: λέγουσιν ♦ ἔλεγον NVariant with NA/UBS: ἄρτους Τί γὰρ φάγωσιν οὐκ ἔχουσιν ♦ τί φάγωσιν NVariant with NA/UBS: δῶμεν ♦ δώσομεν NVariant with NA/UBS: καὶ ἴδετε ♦ ἴδετε NVariant with NA/UBS: ἀνέπεσον ♦ ἀνέπεσαν NVariant with NA/UBS: ἀνὰ ἑκατὸν καὶ ἀνὰ ♦ κατὰ ἑκατὸν καὶ κατὰ NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ [αὐτοῦ] NVariant with NA/UBS: παραθῶσιν ♦ παρατιθῶσιν NVariant with NA/UBS: κλασμάτων δώδεκα κοφίνους πλήρεις ♦ κλάσματα δώδεκα κοφίνων πληρώματα NVariant with NA/UBS: τοὺς ἄρτους ♦ [τοὺς ἄρτουσ]

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Jesus forsøker forgjeves å være for seg selv (6,30–34)

    Markus gjenopptar nå sin fortelling om Jesus og disiplene. Apostlene vender tilbake. Dette er det eneste stedet hvor Markus kaller de tolv for ”apostler”. Det er neppe tilfeldig. ”Apostel” er den greske oversettelsen av et hebraisk ord (sjaliach), som betyr ”utsending med fullmakt”. Det er en representant som taler og handler på vegne av sin oppdragsgiver. De tolv ble apostler i og med at de ble sendt ut. Da de vendte tilbake og avla rapport, var deres oppdrag fullført, og de var igjen disipler. De ble igjen apostler da Jesus sendte dem ut etter sin oppstandelse.

                Jesus vil nå at de skal ”hvile seg litt”. Her møter vi det samme selvfølgelige hensyn til hverdagens realiteter som da Jesus befalte at Jairus’ datter skulle få noe å spise. Igjen får vi et lite glimt av hverdagen rundt Jesus: det var så mange ”som kom og gikk”. Denne stadige  strømmen av mennesker medførte et uavbrutt arbeid.  

                Jesus stiger altså i en båt med disiplene for å dra over til den andre siden. Trolig satte de kurs mot den nordøstlige delen av stranden, til et sted bortenfor Betsaida. Men ettersom hver båt kunne sees fra høydene overfor Kapernaum, kjente folk båten igjen. Dermed kunne de se hvor de dro. Så begynte en folkevandring langs sjøen. Da båten stevnet mot land, stimlet folk seg sammen på stranden. Jesus ”ble grepet av medlidenhet”. Markus bruker et ord som beskriver en dyp og inderlig omsorg. Folket var jo ”som sauer uten hyrde”. Ettersom sauene fikk beite på de kalde høydene og i utkanten av ørkenen, var hyrden et livsvilkår for dem. Han visste hvor vannet var, han beskyttet dem mot tyver og rovdyr. Å være ”uten hyrde” betydde å  være utlevert, dømt til undergang. Uttrykket sier altså noe om hvordan Jesus så på vår situasjon som mennesker. Han kom for at vi ”ikke skal gå fortapt”. Altså avstod han fra å hvile. Han steg ikke i båten igjen, men begynte å undervise, grundig og lenge.

    Jesus metter fem tusen (6,35–44)

    Slik går dagen. Solen er i ferd med å gå ned, og tiden for dagens hovedmåltid nærmer seg. Man pleide å spise et større måltid etter endt arbeidsdag. Disiplene minner Jesus på det. Folk må få tid til å gå til landsbyene og gårdene omkring og kjøpe mat. De må gjøre det mens det ennå er så lyst at de kan finne veien. Jesus gir dem et overraskende svar: ”Dere skal gi dem mat!” – her på stedet. Disiplenes svar viser hvor forskrekket de blir, for ikke å si irritert. Det ville ha kostet dem minst to hundre denarer å gi alle disse menneskene brød. En denar var omtrent det en fattig mann fikk for et dagsverk. Jesus spør dem bare hvor mye mat de har med seg. De konstaterer at det er fem brød og to fisker til sammen. Da får de befaling om å si til folket at de skal sette seg ned i det grønne gresset. Denne detaljen er en av mange som bare finnes hos  Markus. Det var om våren, en gang i mars eller april (det bekreftes også av Johannes, som sier at påsken var nær). Det er bare grønt gress om våren i disse traktene. Alt tørker bort når sommeren kommer, og bakkene står blekgule i varmen.

                Så skjer det utrolige. Jesus ber den vanlige bordbønnen, hvor man priste Gud ”som gir brød fra jorden”. Han begynner å bryte brødene og sender disiplene rundt med dem. Og det viser seg at det er nok mat. Alle spiser og blir mette, og det blir en stor mengde til overs.

                Ingen må undre seg over at mange ser på denne fortellingen som en from legende. Argumentet er jo selvsagt: dette går jo ikke an. Det argumentet er riktig hvis man går ut fra at de samme krefter virket den gang som i dag, i den hverdagen som omgir oss. Men nå er det jo tydelig at evangelistene vil klargjøre for oss at det var noe nytt og unikt som møtte dem i Jesus. Det var noe de aldri hadde sett tidligere. Og her stilles også vi overfor fakta som vi må ta på alvor. Det er et faktum at nettopp fortellingen om brødunderet forekommer i alle de fire evangeliene. Dette må ha tilhørt den enhetlige og samstemmige undervisningen om Jesus. Den ble forkynt av apostlene og deres medarbeidere i en tid hvor det fremdeles var mange øyenvitner. Dem kunne man spørre hvis man ville ha en bekreftelse.

                Fortellingen faller også helt inn i den skildring av Jesus og disiplene som Markus har gitt oss hittil. Han har villet vise hvordan de steg for steg begynte å ane hvem Mesteren var.

    Han tilgav synder – og det kan bare Gud gjøre. Han hadde makt over storm og bølger – og det har bare Gud. Her frembrakte han brød – noe bare Skaperen gjør. Men alt dette skjedde som et ledd i et annet Guds verk: å hjelpe og redde, helbrede og livnære menneskene. Slik var det med alle underne. Guds inngripen viste seg nettopp i hans hjelp. Og disiplene var selv så engasjerte at de i første rekke ikke tenkte på underet. De sto ikke på sidelinjen som interesserte iakttakere, som noen som ”objektivt” skulle konstatere om det virkelig skjedde et under. Det var først i ettertid at de begynte å reflektere og spørre: Hva var nå dette?

                Slik var det også her. Markus forteller det like etterpå. De hadde ”ikke forstått noe av det som var skjedd med brødene” (6,52). Ingen av dem hadde jo sett hva som egentlig  skjedde. De hadde vært fullstendig opptatt av å betjene dem som trengte mat. Det de senere konstaterte, var klare fakta: det var nok til alle, og det ble mat til overs. 

                Fortellingen viser tydelig at de senere oppdaget nye sammenhenger. Her – akkurat som hos de andre evangelistene – brukes de samme ord som i fortellingen om innstiftelsen av natteverden (han leste velsignelsen, brøt brødene og gav dem). I urkirken visste man at den samme guddommelige makt virket i begge tilfellene. Han som kunne mette de fem tusen i ødemarken, han kan også komme og holde måltid med sine til alle tider og i alle land – uansett hvor mange de blir. Han kan det fordi han er mer enn en profet, mer enn Messias. Han er Guds Sønn.